Kjærlighet og avskjed

En kveld for de virkelig sterke følelsene, de mørke rommene og den store kjærligheten. Det er hva du kan vente deg av denne konserten med sjefdirigent Christian Kluxen, symfoniorkesteret og mezzosopran Astrid Nordstad.

Det er slik Kluxen har planlagt dramaturgien. Konserten er bygget opp av verk som tar oss gjennom eksistensielle temaer som kjærlighet, avskjed, lidelse, tro og parallelle universer.

Indre kamp

Hovedverket i første avdeling er Robert Schumanns kraftfulle 2. symfoni. Dette er kanskje musikkhistoriens mest tragiske symfoni i C-dur, sier Christian Kluxen.

I løpet av symfonien merker man komponistens indre kamp gjennom sin mani og depresjon. Den ender riktignok i en slags «triumf», men konflikten som gjennomsyrer verket vil gi publikum et signal om at historien denne kvelden ikke ender i triumf.

Eller, sagt på en annen måte; at den nærmest tvungne triumf gir oss alle et hint om at den egentlige triumf ikke ligger i å triumfere i det jordiske liv, men derimot å kunne frigjøre seg fra lidelsen i det jordiske liv – uansett hvor sjelen da ender eller fortsetter sin reise.

Kluxen forklarer at dette er et gjennomgående tema i nesten alle verker av en annen komponist, nemlig Gustav Mahler.

Fascinert av oppstandelsen

Mahler var jødisk, men han var fascinert av den protestantiske tanken om oppstandelsen. Han kunne nesten ikke la være å poengtere igjen og igjen at det himmelske liv er større enn det jordiske.

Men så langt kom Schumann dessverre aldri. Schumann hadde nok å gjøre med sin indre kamp, som sto i sterk kontrast til virkeligheten. Hør bare hva førstefiolinene utsettes for i den andre satsen! Dette kan bare ha vært skrevet av et manisk menneske.

Her er de repetitive mønstrene aldri i ro og med en kontroll som man ofte bare opplever hos Bach. Ikke desto mindre har Schumann likevel nok virkelighetssans til å bruke temaet i fiolinene i andre del av trioen til å sitere tonene B-A-C-H, samtidig som han bruker en kadens som har sterke hentydninger til En midtsommernattsdrøm av Mendelssohn.

For Mendelssohn var, som Mahler, også fascinert av tanken om gjenoppstandelse – en fascinasjon som drev han målrettet mot Bachs musikk og endte med å gi han ry som «gjenoppdageren av Bach».

Her forestiller jeg meg at Schumann helt bevisst sender en dypfølt takk til Mendelssohn for å ha gjeninnført Bach som punktet der alt begynner og ender – både musikalsk og eksistensielt, sier Kluxen.

Nesten uhyggelig

Og så kommer tredje sats: Adagio espressivo. Her vil noen kanskje mene at jeg overtolker melodilinjens innhold. Og det er heller ingen musikkforskere som har bekreftet min teori. Men én kveld da jeg satt med partituret, slo det meg plutselig at om man tar teksten fra Lacrimosa-leddet i et Requiem, da passer dette nesten fullstendig presist på hele satsen:

Lacrimosa dies illa
Qua resurget ex favilla
Judicandus homo reus.
Huic ergo parce, Deus:
Pie Jesu Domine,
Dona eis requiem. Amen.

Det er nesten uhyggelig hvor godt denne teksten passer til melodilinjene gjennom hele satsen. Det eneste som er vanskelig å få til å passe inn er tekstlinjen «Pie Jesu Domine» (Fromme Herre Jesus). Kanskje hadde Schumann en indre kamp når det kom til tanken om en gjenoppstandelse og det jordiske liv. Hvem vet?

Ufullendt kjærlighet

Etter pausen fortsetter det riktignok i C-dur og Gustav Mahlers vakre Blumine uttrykker fryd og gammen – tilsynelatende. Men selv om Mahler som regel er veldig direkte og sikker i sitt uttrykk, så merker man her en utilsiktet usikkerhet, sier Kluxen. Mahler slettet denne satsen fra sin første symfoni, uten at man med sikkerhet kan si hvorfor.

Kanskje beslutningen om å stryke den kan relateres til den samme formen for utilsiktet og ufullendt kjærlighet som vi kjenner fra trekantdramaet mellom Robert Schumann, Clara Schumann og Johannes Brahms, fortsetter sjefdirigenten.

Forelsket i elev

Mahler var forelsket i en sopran-elev og dedikerte i hemmelighet satsen til henne, men forholdet forble ufullendt. Og de seks første tonene av motivet som trompeten spiller i løpet av satsen er nøyaktig de samme intervallene som hymnen i siste sats av Brahms´ 1. symfoni. Når man vet hvordan alle komponister fra Schumann til Mahler var besatte av å sende hemmelige signaler gjennom tonearter og sitater, vet man at det ikke er en tilfeldighet at det ble slik.

For Brahms brukte omtrent 20 år på å fullføre arbeidet med sin første symfoni, etter mange skisser og utkast, semisymfoniske verker og mange brevvekslinger med Clara Schumann, som ga han tilbakemeldinger på hans første forsøk på å skape en symfonisk storform.

Men først 20 år etter Robert Schumanns død følte Brahms at han var klar til å få oppført sin første symfoni, som deretter ble beskrevet som «Beethovens 10. symfoni». Men kanskje var det mer Schumanns skygge som Brahms fryktet å tråkke på?

Paralleller til trekantdrama

Blumine slutter med en kort fiolinsolo som er hovedtemaet i sangen Liebst du um Schönheit, O nicht mich liebe! (Om du elsker skjønnhet, elsk da ikke meg).

Fiolinsoloen er til og med i samme toneart som selve sangen. Ufullendt kjærlighet som fører til vanvidd, her er flere paralleller som fører fram og tilbake mellom Mahler, Schumann-paret og Brahms.

Clara Schumann skrev for øvrig også musikk til dette diktet av Friedrich Rückert.

Rückert-lieder

Og nettopp Rückerts dikt, som Mahler gjorde enda mer kjent gjennom sine Rückert-lieder, får vi høre flere av, med mezzosopranen Astrid Nordstad.

Rückert-lieder er sanger som handler om den skapende kunstner som både lider for kunsten og som bruker lidelsen som næring, men som til slutt ender med å gjøre kjent at hun/han er «tapt for denne verden» og «jeg lever alene i min himmel», sier Kluxen.

Med den siste sangen, Ved midnattstid, har personen endelig gitt opp å være herre over sitt eget sinn og overgir sin sjel til… kanskje Gud. Muligens var det slik Robert Schumann følte det, da han til slutt ga opp å ha kontakt med denne verden og endte sine dager på et psykiatrisk sykehus. Det var bare Brahms som besøkte han der, selv om Clara i denne perioden fødte deres åttende barn, som ble kaldt Felix – oppkalt etter Felix Mendelssohn.

Schumanns trygge havn

Christian Kluxen mener at man tydelig kan merke konflikten og de forstyrrede tankene i Schumanns verker.

Disse bidrar selvsagt til verkenes dybde. Men var det ett sted der Schumann alltid lot til å komponere fritt, uten presset om at han absolutt måtte være en seriøs og viktig komponist uten de store indre konfliktene, var det når han skrev sine hefter med små klaverstykker for barn, sier Kluxen.

Han komponerte flere av disse i løpet av sitt liv, og fortsatte med det helt til slutten. Her merkes det at Schumann følte seg trygg og fri, som om det var hans «safe-space».

Det er da også her Christian Kluxen synes det er fint og meningsfylt å avslutte konserten. Ikke ved midnattstid, som i den siste Mahler-sangen, men her, i tryggheten av den enkle vuggesangen Abendlied, orkestrert av Johan Svendsen.

Parallelle universer

Vi gleder oss virkelig til å spille dette møysommelig oppbygde programmet fra vår sjefdirigent, og ikke minst gleder vi oss til å åpne konserten med å spille den svenske komponisten Britta Byströms langt nyere verk Parallel Universes, bestilt av BBC til Proms i 2021.

Verket er inspirert av den svensk-amerikanske kosmologen Max Tegmarks teorier om parallelle universer, hvor vi kan møte nøyaktige kopier av oss selv…, sier Byström selv om Parallel Universes.

Vi går gjennom fire ulike nivåer av «multiversum», som senere snurrer videre der ute i all uendelighet.

Kluxen legger til:

Dette er kanskje et bra alternativ til frykten for den ultimate avskjed, som er uunngåelig i Schumanns og Mahlers universer. Her begynner vi konserten i det store universet, fanger inn sjelen og bringer den tilbake til livet, kjærligheten og lidelsen som følger med. Med en enkel vuggesang lar vi det stå igjen, dette uvisse om at vi kanskje sees igjen.

Medvirkende:
Dirigent: Christian Kluxen
Astrid Nordstrad, mezzopran
Symfoniorkester

Denne konserten inngår i Arktisk Filharmoni’s abonnementsserie Total, Mezzo og Piccolo